Alternativ- og skolemedisin – to filosofier på NRK


Akkurat som dyra pleide en gang i fortida også mennesket å spise planter og svelge stoffer som gjorde at det følte seg bra. Det handlet både om kamp mot mikroorganismer og styrking av kroppen, men også menneskets evige behov til å føle seg bra psykisk. Kanskje ett av de første medikamenter vi begynte å bruke som psykofarmaka, var alkohol, som i dag er privilegert som sivilisasjonens avlastningsmiddel, og som selges på linje med mat i butikken. I dag må vi ikke vandre i naturen for å finne medisin. Vi har farmasøytisk industri. Det skaper en viss trygghet i menneskets tilværelse å få tilgang til stoffene man trenger, men som vanlig er det en sideeffekt av en slik måte å takle livets utfordringer på – vår livsfilosofi formes ut fra vår levemåte. Den fanger oss inn i et paradigma (en måte å tenke, kommunisere og være på) som vi ikke kan forlate eller frigjøre oss fra så lett. Det gjelder vårt forhold til oss selv og en generell tanke om hvor forbedringer kommer fra – utenfra eller innenfra? Når det gjelder psyken vår, kan vi spørre om vi skal balansere kjemiske stoffer i blodet som regulerer våre følelser – utenfra, eller gjennom en tenkningsprosess – innenfra. Følelser er en uatskillelig del av våre tanker og måten vi tenker på, og de påvirker hvordan vi har det – også gjennom den kjemiske situasjon i blodet. Med andre ord, man kan bruke sine egne tanker som ”medisin” også.
Det at mennesket har vansker med å nyansere er dets evige forbannelse. Når det en gang begynner med noe tilsynelatende bra, holder det på det samme så lenge det varer og bygger hele kulturen rundt forbruket. Avhengighet er et sentralt begrep i vår tilværelsesfilosofi. I dag er vi mennesker avhengige av medisin, kulturelt og sivilisasjonsmessig sett. Ikke bare som middel som hjelper oss til å bli friske, men også som et begrep som inngår i vår filosofiske tankemåte som beskriver vår måte å være på. Vår psykiske og fysiske tilværelse er avhengig av noe som kommer ”utenfra”. Noe som puttes i munnene, injiseres, stråles, noe/noen som driver med kirurgi, osv. – ting som gjør at vi får det bedre/føler oss bedre, og som vi retter vårt håp til. Altså må vi i utgangspunkt ikke anstrenge oss og gjøre noe bortsett fra å stole på legenes kunst og innordne oss i pasientrollen – latin: «patiens”, en som er tålmodig, utholdende. Dette er i utgangspunktet en ganske passiv filosofi fordi vi overlater til ”noe/noen” (medisin, lege, helsevesen…) som er utenfor oss, en ytre makt, å regulere det som er inne i oss. Vi er objekter. Når det gjelder psykiske plager, gir vi autorisasjon til noe/noen utenfor oss selv til å påvirke vår egen kjemi i blodet, det som bestemmer kvaliteten til følelsene våre.
Men det betyr ikke at et veldig annerledes, alternativt filosofisk system ikke eksisterer rundt oss. En som selv kan tilby mennesket en tanke om å forandre dårlige følelser til gode uten å bruke medisin, er i seg selv nok alternativ. Og dette skjer gjennom menneskets tanker ved bruk av et veldig robust og intelligent selvforbedringsopplegg som allerede finnes i mennesket, men som pga. overdrevet fokus på forbedringsmidler som kommer utenfor oss selv ikke er i bruk. Det er akkurat det trossystemet, som tar for gitt at all forbedring kommer utenfra, som hindrer mennesker i å bruke intelligente ressurser som allerede finnes inne i mennesket, og som er godt egnede verktøy for psykisk forbedring: en som kan sette mennesket i subjektsposisjon i behandling av psykiske/psykosomatiske plager.
De to filosofiene jeg skriver om, har diametralt motsatte utgangspunkt, på den ene siden skolemedisinen som er nødt til å ta utgangspunkt stort sett i virkningene, på den annen side alternativ medisin som går ut fra årsakene. Dette tematiseres indirekte i NRKs program Trygdekontoret, som har forsøkt å forene de to ulike synene i en og samme person, nemlig den tyske legen Holger Ahlsdorff. I sin praksis som lege bruker han medisin, og som hypnoterapeut bruker han regresjonshypnose i terapeutisk forstand for å hjelpe mennesker. De to filosofiene som står bak de to rollene han utfører i sin praksis, er vanskelig å forene i det offentlige rommet fordi de forutsetter forskjellige tankesett og kulturer som oppstår ut av dem. Jeg kan påstå at vår sivilisasjon ville sett kvalitativt ganske annerledes ut hvis den i større grad tok høyde for menneskets iboende autonomi, subjektivitet og evne til å hjelpe seg selv ”innenfra” når det gjelder psyken. En slik tilnærming kunne redusert mange av de vanligste psykiske plagene som har med stress, angst, depresjon osv. å gjøre… Og et samfunn med færre innslag av slike plager kunne også resultert i forbedringer i den fysiske dimensjon som har med bedre immunitet å gjøre. Mindre muskel- og skjelettplager, karsykdom, kreft, nevropatologi osv. Og færre fysiske skader pga. bedre kognisjon og indre ro som resulterer i bedre sansebruk, oppmerksomhet og konsentrasjon.
Det er vanskelig å knytte de to filosofiene sammen. Dette forutsetter store forandringer i filosofien vår sivilisasjon er underlagt. Men det er veldig fint om de to (filosofiene som bygges rundt den alternative- og skolemedisinen) kunne eksistere ved siden av hverandre. Samarbeide og lære fra hverandre. Det er noe som allerede er i gang i vårt humane land og det skjer i en veldig forståelsesfull, kultivert og organisert ånd som bør passes på og pleies videre til det beste for alle.

Sanjin Salahovic
-reg.hypnoterapeut og tankefeltterapeut-

2017-09-02T22:00:50+00:00