Er vi virkelig rasjonelle?

Det var en anekdote om to munker i middelalderen som diskuterte hvor mange tenner et esel har. Eselet beitet ved siden av dem, og alt de måtte gjøre var å kikke i munnen og telle. Men de valgte å tro på at deres dialog kunne føre dem til sannheten. Ikke før ”det rasjonelle” kom med moderniteten, ble ”tellingen” et krav for mennesket.

I dag har vi et sosioøkonomisk system underlagt regler som presser folk inn i en rasjonell tankemåte. Man bør sjekke fakta for å bekrefte eller avkrefte det man tenker og tar for å være sant. Samtidig stiller vi få krav om rasjonalitet når det gjelder et menneskes forståelse av seg selv og sitt indre.

Spesielle krav om rasjonell, metodisk tenkning stiller vi til vitenskapsfolk. Det er de som bruker metodisk, rasjonell tenkning for å skaffe oss viten om hemmeligheter vi gjerne vil vite og nyte godt av. Det er vitenskapsfolk som hele tida vurderer fakta og utprøver hypoteser. Det er de som er rasjonalitetens merkevare og foregangsmenn i samfunnet vårt.

Men er vi virkelig rasjonelle? Jeg vil si at den største illusjonen vi lever i, er akkurat den om at det store arbeidet vi har foretatt siden Renessansen, har gjort oss annerledes enn mennesker i middelalderen. Selv om vi kan skaffe oss viten som kan få oss til å reise til Mars, er vi i utgangspunktet ikke blitt bedre enn de to munkene. Nettopp fordi vi ikke er blitt rasjonelle i måten vi forstår og kommuniserer med det indre inne i oss.

Når vi mennesker tenker, gjør vi det i tre dimensjoner: audio, visuell og kinestetisk. Altså hører vi det som blir sagt, ser det som blir sett og føler det som blir følt. Husker lukt og smak. Begrepet ”kinestetisk” er knyttet til bevegelsen og opplevelsen av kroppen hvor følelsene hører til. Det er kroppen man må lytte til, hvis man vil vite hva det er som føles. Den grunnleggende feilen folk gjør når det gjelder rasjonalitetsforståelsen, er når man tar for gitt at følelser er ”inntrengere” som forstyrrer.

Vi lever en hel (u)kultur som feilkobles til begrepet ”rasjonell”. Mennesker kontrollerer, manipulerer, fortrenger, hersker over sine følelser og tenker at de opptrer rasjonelt. I virkeligheten utviser de en hel dimensjon ut fra tankene sine. De konstruerer det indre inni seg ut fra bare to dimensjoner, og den tredje forfalskes og køddes med slik at tankene våre blir farlig usanne og destruktive. Vitenskapsfolk er naturligvis metodiske og rasjonelle når det gjelder arbeidet de holder på med, men når det gjelder det indre inni dem, er situasjon den samme som hos folk forøvrig.

For å konkludere, vi mennesker er i vårt vesen rasjonelle men på et punkt i fjern fortida har det skjedd noe med oss som har gjort at vi har rømt fra våre egne følelser som er den viktigste delen av tankene våre. Liksom de to munkene i innledningen opererer vi i en innbilt tankemåte som har lite med realiteten å gjøre. Selv om vi tror at vi er rasjonelle, er vi ikke det og da kan man begynne å tvile på om det livet og den kulturen vi skaper rundt oss er rasjonelle i det hele tatt. Lever vi en livsløgn basert på manglende evne til å forstå og lytte til det viktigste inni oss – følelsene våre?

Sanjin Salahovic
-Arendal-

2017-09-02T22:06:21+00:00