En oppdagelse av min egen kropp (Johannas historie)

Det var dårlig kjemi mellom Johanna og meg de første to timene. Som terapeut bør jeg være flink til å tilpasse meg klienten, men jeg er ikke den beste i det. Johanna hadde noen forventninger. Hun har jobbet mye med seg selv og ville ikke ”plages” av fortida igjen. Hun ville bare ha det bra. Det er mange som vil ha det bra ved å legge fortida bak seg. Men i denne jobben er ens vilje ofte ens verste fiende. Jeg kjenner et gammelt ordtak: ”Forventninger er alle skuffelsers mor!” Jeg var nesten sikker på at hun kom til å forlate terapien. Desperat har jeg lagt alle kortene på bordet. Jeg har fortalt henne alt jeg føler og mener uten å pynte på noe. Jeg har drevet med terapi nå i syv år, siden 2008 og har lært å forstå hvordan ting virker. Hun var fryktelig irritert. Hun hadde aldri før hørt noen fortelle det jeg snakket om. Men hun ble i terapien. Etter hvert har vi blitt ”venner”!. Hun bekrefter at hun har vært i en slags ”boble” – en forsvarstankegang som skaper en spesiell måte å tenke på. Nå er hun ikke skremt mer av sin vanskelige fortid. Helt motsatt, den er blitt til en kilde til en uuttømmelig styrke og forbedring. Hun lærte noe hun ikke hadde visst før: ”At dårlige følelser ikke bør fryktes, rømmes fra eller feies bort. De kan forvandles til det gode!” ”Johanna” er et pseudonym. Her kan man lese flere brev fra henne.

En oppdagelse av min egen kropp …

En oppdagelse av min egen kropp, kom etter en flytur til Syden. Slet mye med eksem, angst og depresjon i hverdagen, og det gjaldt helt dagligdagse ting, som å grue meg til å ta en spinning time, kjøre barn i bhg osv … Så kom dagen da vi skulle til Syden, fly har alltid vært gøy, og aldri et tema for angsten. I det jeg åpnet maten på flyet, og kjente lukten trodde jeg at jeg kom til å dø. Kom meg ikke ut, ingen plass å rømme til. Der bestemte jeg meg for at dette måtte gjøres noe med. Samme hva! Skulle ikke tillate meg at så lite som en flytur (i mine øyne) skulle stoppe familien min med å reise på tur. Nå var det nok! Nå var det min tur til å ta over styringen på følelsene som jeg gikk og bar på. På denne turen tenkte jeg mye på hva jeg kunne gjøre, for å finne en løsning på dette. Jeg visste at den tiden det hadde tatt for disse følelsen, ville jeg nok bruke litt tid for å reparere det igjen. Men, men sånn får det bare bli. Jeg hadde bestemt meg, og hjelp trengte jeg. Men med hva? Hadde sett noe på tv for en stund tilbake, og dette var hypnose. At andre kan hjelpe meg med å liksom programmere følelsene litt på nytt. Stokke de om litt. Og få meg til ikke minst forstå, alt dette jeg skjønte så lite av. Hvorfor bli kvalm, dårlig, uvel av ting som jeg visste, ikke var noe å bry seg om. Ting som ALDRI hadde vært noe problem tidligere. Jeg søkte opp hypnose, og fikk opp en side. «Mobilis» i Arendal … Leste masse på siden, og tenkte at jeg ville prøve dette. Ingenting og miste, kun noen kroner fattigere. En god helse, med orden i følelsen har ingen prislapp. Var tankene mine, og bestilte en time. Første time var ikke helt som jeg hadde planlagt, trodde jeg skulle slippe billigere unna, og at terapeuten skulle hjelpe meg mer enn det jeg følte jeg fikk hjelp til. Det utartet seg slik at dette virket veldig spennende, fikk svar på bl.a. ting jeg trodde ikke ville være noe problem. Mange aha opplevelser. Gikk ut fra timen helt i svima, fortumlet, ekstrem sliten, og vondt i hode. Dagene gikk og jeg var til tide noe uvel i kroppen, litt kvalm, og tenkte mye. Er dette noe for meg? Ja, jeg må prøve litt til. Er altfor nysgjerrig på dette, var jo veldig rart at bare noen ord og setninger kunne sette kroppen min litt ut av spill (på en måte). Stilte opp på neste time i spenning, hva vil skje? Kan jo bare kutte ut om dette blir for voldsomt? Var bl.a. spørsmålene jeg trøstet meg med … Timen var i gang og jeg svarte med at jeg gir meg selv 3 ganger, for å føle om dette er i orden for meg. Fikk en stor følelse at dette kommer til å bli tøft! Litt redd, engstelig, samtidig som jeg visste at jeg ikke hadde noe å være redd for. Hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle ta imot det som måtte komme. For livet mitt skulle ikke fortsatt være preget av så mye angst, redsel, depresjon, og eksem. Litt ut i timen fikk jeg en følelse av angrep, jeg ble stilt til vegs med ord imot meg. Som jeg ikke følte jeg var enig i, dette var bare urettferdig! Det var jeg som var der for å få hjelp. Jeg var så sint, rett å slett fly forbannet! Det ville eksplodere i kroppen min, noe ville ut. Jeg var i gang … Et snev av fornuft holdt meg igjen i stolen, slik at jeg ikke bare forsvant ut døren før timen var over. Selv om sinnet var så ekstremt, at jeg kunne ha skamskjelt, og tatt tak i den som hadde prøvd å røre meg. Gikk jeg ut av rommet etter atter en time, med et iskaldt sinne inne i meg. Denne mannen er langt fra riktig, rett og slett GAL! Det ble satt opp en ny time 14 dager etter, men var dette noe for meg. Ja jeg hadde jo gitt meg selv 3 timer før jeg bestemte meg om å fortsette. Følelser og meninger roet seg mer og mer som dagene gikk, men jeg var litt skremt da jeg stilte opp på time nr. 3. Det meste av tankene mine i mellomtiden hadde vært, hvordan er det mulig at en mann kan få kroppen min til å reagere på dette viset? Uten og egentlig gjøre så mye? Hvordan kan alt dette komme frem, uten at han vet noen ting om meg? Trykket i brystet roet seg, og følelsen om at dette var ganske spennende ble mer virkelig. Jeg måtte fortsette! Litt skrekk blandet fryd … Det kom også frem på neste time, er at denne mannen sammenligner jeg med min egen far. Måten ting blir sakt, og gjort på. Var veldig godt å få en sammenheng i. Litt svar på hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør på dagligdagse ting. Det letter litt for hver gang, men det tar tid. Føles som 2 skritt frem, og 1 tilbake til tider. Det svinger litt opp og ned mellom timene, men kjenner absolutt at det skjer noe. Ubehaget for meg, blir mindre, annerledes, og mildere for hver gang. Rett og slett litt spennende. GLEDER meg til neste time, når det har gått noen dager.
Og de «nye» følelsene har funnet sin plass.
Sier en dame uten tålmodighet …
Men dette har snudd på mange ting for meg.
Og jeg kjenne jeg jobber med ting, som vil hjelpe meg mot målet.
Om å få en lettere hverdag …
Lykke til.
Hilsen Johanna.

Johanna fortsetter å skrive. Det er mye på «lageret» hos henne. Det går stadig bedre men mye av det undertrykte materialet vil plutselig ut nå. Det er slitsomt men dette er den jobben hun ikke har gjort i fortida. Hun føler seg trygg og stoler på meg. Jobben bare fortsetter. Hun føler at hun er på vei til noe bedre. Jeg minner henne på at det er en selvrealiseringsvei hun går nå. Det gjør det lettere for henne å føle at hun jobber for seg selv også – ikke bare for andres forventninger. Kommer regelmessig til meg og mer enn det, jobber med seg selv også. Interessant, hun mestrer selvhypnose bedre enn meg. Jeg måtte ikke lære henne det. Hun går ned i vekt selv om vi ikke har jobbet med det direkte. Hun skriver:

Har kjent på det til tider, at denne vidunderlige Christian muligens er pappaen min. Har tviholdt i Christian for å slippe å ta imot disse følelsene. Etter timen på mandag var jeg utslitt, sov masse på sofaen når jeg kom hjem. Og tårene har trillet i mer el mindre 3 dager. I dag våknet jeg med uvel mage, og forstod at noe ville ut. Håpet egentlig på at Christian ble en stund til, men nå var han godt over til å være i en film. La meg ned på sengen, og etter få sekunder var jeg på plass.
Det umistelige er borte …
Der kom følelsen over meg uten at jeg hadde fått tid til å finne den frem. Jenta var 5 år, satt og lekte på stuegulvet i sitt barndomshjem. Christian kom og stod over jenta, satte seg ned på huk og gav henne en klar beskjed. Jeg elsker deg over alt på jord, vil aldri glemme deg, du er den beste jenta man kan ha. Der satt han klar som en sol, det var pappa. Han fortsatte og fortelle med klar stemme. Jeg må forlate deg, men vil se deg igjen en gang. Da forsvant han ut i gangen, og videre inn i mørket. Jenta skrek og grein. Jeg fikk kramper i armer og ben, og hadde en grusom smerte i hele kroppen. Jeg satte meg ned på gulvet, trøstet den lille jenta, og hun kom til meg med armene rundt min hals. Hun satte seg på fanget mitt, og mi gjenopplevde dette sammen. Jenta så på pappaen sin, når han satt foran henne, smilte til han, og vinket hadde, og sa: Jeg elsker deg pappa. I det han forsvant inn i mørket.
En liten jente 7 år, blir slått av et annet barn. Ute på en plen. Jenta er lei seg. Jeg går bort å trøster henne, får respons med armene rundt halsen. Jeg får trøstet henne, og vi gjenopplever det. Min lille jente gir klar tale tilbake, og forteller det hun mener til dette barnet som slo henne. Min jente er blid, smiler, og har mer selvtillit.
Ny følelse dukker opp ganske raskt. Det ligger en jente 5 år og griner på plenen. Det er kveld, og stjerneklart. Jeg finner følelsen, og hun savner pappaen sin noe helt ekstremt. Hun griner og er helt fra seg. Jeg får henne opp på fanget, og armene kommer rundt min hals. Hun bare griner og vil ikke stoppe. Jeg sier til henne, at mi ser opp på stjernene, og vinker til pappa. Hun ser opp og braser sammen i gråt!! En eksplosjon!! Smerten i kroppen min er grusom, hoster, brekker meg til jeg nesten kaster opp. Kramper i armer og ben. Mye av de samme symptomene som jeg får under et angst anfall. Jenta faller om på plenen igjen, det roer seg. Jeg tar henne opp, og hun er helt ferdig, men hun smiler. Masse kjærlighet og om sorg, og klar beskjed om at det er jeg som skal passe på henne. Sier til jenta igjen, nå ser vi opp på stjernene og vinker til pappa. Hun vinker, smiler, og sier pappa jeg elsker deg.
Tårene triller og triller, for en tortur!! Har kraftig hodeverk, svimmel, skjelver, men smerten er borte i mage og rygg. SLITEN!!

2017-09-02T22:05:25+00:00