Myten om passivitet

Språket som konstruerer vår virkelighet, konstruerer også oss, våre følelser og vårt forhold til dem. Hvilket følelsesspråk er det så vi tvinges inn i? Den amerikanske filosofen Robert C. Solomon hevder i den mye refererte boken The passions (fra 1976) at det er et bekvemt språk, som gir oss unnskyldninger og ”redder” oss fra ansvar. Det er et språk som konstituerer mennesket som passive, som i følelsenes vold. Denne myten om passivitet er det han vil mane til opprør mot, med mål om å utvikle en klarere bevissthet om at det er gjennom våre følelser vi skaper våre liv, kun gjennom følelsene vi gir mening til våre prosjekter og finner livet verdifullt.

Vårt språk og vår tenkning om følelsene er befengt med denne myten om passivitet: vi blir kastet inn i kjærligheten, nærmest slik vi kan falle ned i en felle eller i en sump. Vi paralyseres av frykt, som om vi ble innpodet med en farlig medisin. Vi plages av samvittighetsnag, som av fluer eller mygg. Vi blir truet av sjalusi, som av en bil; felt av skam, som et tre av en øks; distrahert av sorg, som av en basun på kjøkkenet; hjemsøkt av skyld, som av et spøkelse; og drevet av anger som om vi ble dyttet med en pigg… Følelsene sies å strømme ut fra vårt hjerte… Våre hjerter, som er utenfor rekkevidden av vår vilje og satt i kontrast til våre hoder.

Følelsene er slett ikke slik, hevder Solomon. Dette språket er dypt uheldig, ettersom følelsenes natur er helt annerledes. Følelser er slett ikke truende eller overveldende krefter som i beste fall kan kontrolleres av ”the sweet light of reason”. Et slikt syn er intet annet enn et kollektivt selvbedrag som langt på vei har preget filosofi og dagligliv de siste to tusen år. For alt starter med følelser og alt slutter med følelser. Det er i virkeligheten slik at intet er med på å definere oss like sterkt som våre følelser, våre lidenskaper, stemninger og ønsker. For de er nettopp ”våre egne”. Det betyr at det affektive element ikke er uttømmende for innholdet i våre følelser, og at vi spiller en aktiv rolle i hvilken betydning følelsene har for oss. Følelser er i sannhet mer noe vi gjør enn noe som skjer med oss. (Frode Nyeng: ”Følelser” – Abstrakt forlag as 2006, s.53)

Jeg trekker frem teksten fra boka til Frode Nyeng, dosent i filosofi ved Handelshøyskolen i Trondheim og vil si at følelser er det viktigste intelligente verktøyet i oss mennesker. De knytter det fysiske og det åndelige i oss sammen i en formidabel tenkningsprosess, og de gjør at vi kan bli en del av det intelligente begrepet vi tar Universet for. Følelser er den mest avanserte dimensjon i tankene våre, et lager for våre erfaringer og alle produkter av vår tenkning generelt. De setter oss i stand til å bruke enormt mye kunnskap og læring i en liten del av en sekund når vi trenger det. Takket være dem er vi mennesker blitt til en så overlegen art på Jorda, men samtidig, måten vi forholder oss til dem på, uten respekt og forståelse, fører oss i et generelt forfall. Både individuelt ved å oppleve psykiske problemer, men også kollektivt når vi stadig, gjennom historien, konstruerer vår kulturelle og sivilisasjonens virkelighet på en illusorisk, feilbarlig måte. Om dette vil jeg skrive i en annen artikkel.

Sanjin Salahovic
-reg.hypnoterapeut og tankefeltterapeut-
maeph/mnfkh/mnlh

2014-06-25T21:43:27+00:00